(kronikk i Dagens Næringsliv 21. mars 2012)
Kvinners økonomi – et samfunnsansvar
Bør staten ta et større ansvar for økonomisk rettferdighet mellom kvinner og menn?
Dagens Næringsliv har prisverdig satt søkelys på at norske kvinner kommer dårlig ut økonomisk etter samlivsbrudd, og den 16. mars oppfordrer blant andre Julie Brodtkorb kvinner til å ta ansvar for egen økonomi ved ikke å gå i hjemmefellen og ved å inngå private avtaler dersom hun reduserer arbeidstiden av hensyn til familien. Slike individuelle løsninger kan nok være bra for noen, men problemet er at for mange vil en slik kalkulerende økonomisk fremgangsmåte oppleves som fremmed. Familien er for de fleste et kjærlighetsfellesskap som preges av gaveøkonomiens rasjonalitet, og det vil være vanskelig på eget initiativ å fremme åpne krav om motytelse på forskudd.
Omsorg straffer seg
I dag står kvinner, som reduserer eget lønnsarbeid og karriereambisjoner til beste for felles barn og familien, svakere rettslig enn tidligere, ved at redusert arbeidstid ses som et individuelt og fritt valg. Kvinnenes svakere lønnsutvikling og eventuelle karrieretap gir dermed ikke grunnlag for kompensasjon fra den andre. I det øyeblikk man går fra hverandre ses begge som selvforsørgende individer. Videre faller retten til skjevdeling av boet ofte negativt ut for kvinner, fordi kvinners inntekt oftere går til goder som blir oppbrukt og spist, mens mannens inntekt og midler oftere går til investeringer som han kan kreve en større andel av. Manglende rett til deling av pensjonspoeng mellom ektefeller/foreldre gjør at kvinners ulønnede omsorgsarbeid i familien også straffer seg i det lange løp, og særlig ved samlivsbrudd. Også utformingen av andre rettigheter og goder, senest pensjonsreformen, tar utgangspunkt i at alle, både menn og kvinner, jobber full tid hele livet.
Forestilt likestilling
Selv om pensjonspoeng for omsorg her representerer en viss verdsetting av egenomsorg for barn, går hovedtendensen mot at betalt arbeid blir et stadig viktigere grunnlag for rettigheter i Norge og internasjonalt. I artikkelen The decline of the male breadwinner model advarte velferdsstatsforskeren Jane Lewis i 2001 mot en politikk basert på en forestilt likestilling og en ide om autonome og selvforsørgende individer, mens virkeligheten fortsatt er at kvinner tjener mindre og tar et større ansvar for det ulønnede omsorgsarbeidet.
Ann Shola Orloff reiser en tilsvarende bekymring for avskaffelse av mødrerettigheter, kombinert med en mer eller mindre hardhendt arbeidslinje overfor ”økonomisk inaktive”, særlig alenemødre. Også i Norge har støtten til enslige foreldre blitt redusert og det er foreslått ytterligere kutt. Reduksjon av barnetrygd og av kontantstøtte bidrar ytterligere til å innskjerpe dobbel-fulltid som ideal. Med de siste utvidelsene av fedrekvoten har den foreldrepermisjonen mødre kan ta blitt redusert, samtidig ses kvinners permisjonsuttak i økende grad som et problem. Som middel for økonomisk kjønnsrettferdighet er permisjonsdeling et høyst usikkert virkemiddel, som sender et tvetydig signal om verdien av mødres omsorg for barn.
Nedvurdering
Kvinner fremstilles ofte som litt dumme, som fortsatt i stor grad velger lavtlønte jobber i kvinnedominerte yrker, tar mer permisjon og reduserer arbeidstiden for å få familiekabalen til å gå opp. Kvinners omsorgsorientering både i yrkesvalg og arbeidstilpasning blir dermed problemet, og de økonomiske konsekvensene av mer omsorgsorienterte livsløp for pensjon og, ikke minst, ved samlivsbrudd, blir kvinners ansvar. I dette ligger en nedvurdering av behovet for og verdien av omsorg, som samfunnet er avhengig av, og en manglende verdsetting av kvinner som ser og tar dette ansvaret.
Økonomisk kjønnsrettferdighet
Det bør være et samfunnsansvar å sørge for økonomisk kjønnsrettferdighet. Kanskje bør staten bry seg mindre om hvordan folk lever sine liv og heller bidra til økonomisk kjønnsrettferdighet i resultat, enn mer moralsk og økonomisk press for å få kvinner og menn til å leve helt like liv. Verdsetting av og kompensasjon for omsorg innen familien ved samlivsbrudd og over livsløpet, og grep i arbeidslivet, som et virkelig likelønnsløft og seks-timersdagen ville være viktige tiltak for oppvurdering av omsorg og normalisering av kvinners omsorgsorienterte livsløp.